NO: Dette skjer så ofte, likevel slutter det aldri å forbløffe meg: et maleri jeg jobber med begynner et eller annet sted i prosessen å snakke til meg, på et språk jeg kan forstå. Retningen for dette verket ble klar da jeg reflekterte over teksten som er innlemmet i collage-elementene. Disse fragmentene var hentet fra en fransk avis jeg abonnerte på under COVID-19-pandemien, og naturlig nok dreide mye av teksten seg om temaer knyttet til pandemien og dens konsekvenser. Tilfeldigvis hadde jeg også overført et fotografi av reklameplakater jeg tok i Berlin under et opphold i desember 2023. En av plakatene uttrykte miljøbekymringer, noe som bidro til et ekstra lag med mening. Sammen fikk dette meg til å tenke på ulike menneskeskapte trusler mot våre samfunn og menneskeheten. Maleriets tilblivelse sammenfalt med FNs klimakonferanse i Baku og nyheten om at Donald Trump gjorde comeback på den globale scenen — en kontekst som subtilt preget verket både i stemning og budskap. På samme tilfeldige måte åpenbarte også tittelen seg for meg: "Le temps perdu" — inspirert av Marcel Prousts berømte verk, "À la recherche du temps perdu" (På sporet av den tapte tid).
 
Med På sporet av den tapte tid ville Proust formidle opplevelsen av tiden som flyter avsted, opplevd innenfra, gjennom et menneskes psyke. Han ville beskrive et menneskes liv i dets forvandlinger, jeg-et som stadig endrer form etter som årene går. Han var også opptatt av privilegerte øyeblikk som tunneler til innsikt: «Når livet er som en eneste stor krise, kommer øyeblikk som gjør at du føler at alt er verdt det, at livet er godt å leve.» 
 
(Siden jeg ennå ikke har lest Prousts verk selv, må jeg gi Wikipedia æren for å ha hjulpet meg med innholdet i det siste avsnittet.)
 
ENG: This happens so often, yet it never ceases to amaze me: a painting begins to speak to me in a language I can understand. The direction of this piece became clear as I reflected on the text embedded in its collage elements. These fragments were taken from a French newspaper I subscribed to during the COVID-19 pandemic, and naturally, much of the text revolved around themes of the pandemic and its impact. Coincidentally, I had also transferred a photograph of billboard posters I captured in Berlin during a stay in December 2023. One of the posters expressed environmental concerns, adding another layer of meaning. Together, the text and imagery began to circle around various man-made threats to our societies and humanity. The painting's creation coincided with the United Nations Climate Change Conference in Baku and the news of Donald Trump re-entering the global stage—a context that subtly influenced its mood and message. In the same serendipitous way, the title revealed itself to me: “Le Temps Perdu”—inspired by Marcel Proust’s renowned work, À la Recherche du Temps Perdu (In Search of Lost Time).
 
Proust sought to capture the inner experience of time slipping away, a life in flux, constantly transforming as the years pass. Yet, he also wrote of rare, privileged moments that bring profound insight: “When life feels like one big crisis, moments come that make you feel that everything is worth it, that life is good to live.” These moments, and the cherished memories they create, stand as treasures—worth enduring life’s challenges to experience.
 
(As I have not yet read Proust’s work myself, I must credit Wikipedia for helping me shape the final paragraph.)