NO: Dette maleriet er et lagdelt minnelandskap, bygget opp av opprevne aviser, farget papir og fotografier av husrekker i Paris. Et stille regn av følelser faller over hustak, byvinduer og hviskende avisutklipp. I arbeidet hentet jeg inspirasjon fra Paul Verlaines dikt Il pleure dans mon cœur (Det regner i mitt hjerte). Diktet uttrykker et stille, indre vemod uten en tydelig årsak. Det beskriver hvordan regnet som faller over byen speiler en indre, uforklarlig sorg. De første strofene lyder omtrent slik på norsk: "Det regner i mitt hjerte som det regner over byen. Hva er denne smerten som trenger inn i mitt bryst?" Er det ikke noe gjenkjennelig i dette? En felles menneskelig melankoli, som ikke alltid kan forklares eller forstås – men bare må gjennomleves. Kanskje med en croissant og en café au lait på en parisisk kafé …? 
 
ENG: This painting is a layered landscape of memory, built from torn newspapers, colored paper, and photographs of Parisian row houses. A quiet rain of feeling falls across rooftops, city windows, and whispering fragments of print. As I worked, I found inspiration in Paul Verlaine’s poem Il pleure dans mon cœur (It is raining in my heart). The poem expresses a quiet, inner melancholy without a clear cause. It describes how the rain falling over the city mirrors an unexplained sorrow within. The opening lines, loosely translated, read: "It is raining in my heart, as it rains upon the town. What is this pain that enters my heart?" Isn’t there something deeply familiar in this? A shared human melancholy that can’t always be explained or understood – only lived through. Perhaps with a croissant and a café au lait at a Parisian café …